'De vet hva de gjør'

Dette ble sendt til medlemmene av justis-komiteen innen fristen til å uttale seg om endringer
i § 185 i Straffeloven (Pastorloven). Endringen om å ta inn pkt. d) Om: kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk
-i listen for hva det ikke skal være lov å vise forakt ovenfor, ble like fullt vedtatt med stort flertall.

Konklusjonen blir at flertallet av representantene i Justiskomiteen 'vet hva de gjør'.
Et mulig parti-unntak for KrF, som ikke lenger er representert der.

Ang. Innstilling 41 L (2020-2021)
Evt. tilføyelse av Straffelovens § 185 annet ledd, pkt. d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk

Jeg henvender meg til dere, som medlemmer av Stortingets justiskomite. Dere har det viktige ansvar å forvalte hva som skal gjelde som juridisk rett i Norge. Jeg håper at dere kan vurdere argumenter i e-posten her og vedlegget, selv om fristen for behandling i Justis-komiteen nærmer seg. Det har tatt tid for meg å sette meg inn i, tenke over mulige konsekvenser og finne fram til aktuell Proposisjon. Jeg er usikker på hvorvidt alle tenkelige konsekvenser av endringen er vurdert, også av dere Stortingspolitikere.

Ethvert forsøk på å løse et problem, som det å komme med personlige ytringer av hat eller forakt, er alltid forbundet med fare for å bringe med seg nye ikke-påtenkte problemer, som f.eks. aktivistisk bruk av denne loven, for å kunne ramme meningsmotstandere. At det er relevant å tenke slik, har man dessverre i Likestillings og Diskrimineringslovens (§37), hvor man har kastet om på det anerkjente prinsippet om bevisbyrde: At man skal være uskyldig inntil skyld er bevist. I og med at dette knyttes til følelser og subjektive vurderinger hos evt. fornærmet part, innebærer det nærmest et 'Catch 22' å sannsynliggjøre at diskriminering/ forakt ikke har funnet sted. Er det en menneskerett ikke å kunne føle seg krenket? Skulle ikke i så fall denne retten gjelde for alle mennesker, uavhengig av ideologi/ trosgrunnlag, eller hvorvidt de tilhører en minoritet eller ikke?

Det er jo uenighet i samfunnet om hvilke begrensinger som skal gjelde for ytringsfriheten, og verdigrunnlaget i Grunnlovens §2, 'vår kristne .. arv', torde indikere at ytringer i tråd med Bibel og kristen tro, ikke skulle måtte dømmes av Straffeloven, til fordel for personlige, subjektive oppfatninger om egen kjønnsidentitet eller ytringer. Dersom andre individers oppfatning av, og uttrykk for, en allmenn, objektiv virkelighet, skulle kunne dømmes etter Straffelovens §185, til fordel for enkeltpersoners oppfatning av egen kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, er man med å flytte lovverket over i en relativistisk, individuell oppfatning av virkeligheten. Det er maktpåliggende at man bevarer likhet for loven overfor enkeltindivider, i et religionsåpent, demokratisk samfunn. Ellers vil staten bevege seg bort fra en religionsnøytral, over til en partisk, korporativ statsform.

Det som er spesielt i forbindelse med evt. utvidelse av Straffelovens §185 til også å gjelde beskyttelse i fbm. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, er at dette angår virkelighets-oppfatning. Om det har det hittil vært gjeldende, at enhver har rett til sin egen oppfatning av virkeligheten, men ikke til sine egne fakta. Men om en nå vil ta vern av dette synet inn i Straffeloven også, vil det i prinsippet kunne bli forbudt å gi uttrykk for motstridende oppfatninger, uten at dette kan henføres som krenkende for enkeltindivider. Hvorvidt dette skjer på basis av virkelige følelser, eller i tenkte tilfeller, ut fra et aktivistisk misbruk av loven, vil være vanskelig å bevise. Det innebærer et mulig brudd på rettssikkerheten for folk som også har krav på likhet for loven. Av to motstridende ideologier,livssyn kan ikke begge være sanne på samme måte, til samme tid. Og å dømme ytringer ut fra ett av dem, ut fra Straffeloven, vil være et brudd med det religionsåpne Norge vi kjenner, og en religionsnøytral stat.

Med hilsen fra Asbjørn Erland Lund, Lillesand.
---
Følgende ble sendt med som vedlegg:

Ang. Innstilling 41 L (2020-2021)
Evt. tilføyelse av Straffelovens § 185 annet ledd, pkt. d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk
I forbindelse med utvidelse av Straffeloven §185 annet ledd, pkt. d, til å gjelde for beskyttelse også for kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, vil jeg benytte meg av min demokratiske ytrings- og religionsfrihet - til å anføre følgende:

Jeg vil påpeke at utvidelsen av Straffelovens §185, i forbindelse med kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, påvirker og delvis kommer i strid med, menneskeretter og innarbeidede rettshensyn, som f.eks:
A. Begrensning av ytrings- og religions-friheten ut fra fare for misbruk av loven
Utvidelsen av lovparagrafen (§185) vil kunne benyttes bevisst av aktivister til å idømme kristen forkynnelse og Bibelutleggelse som forakt, overfor dem som hevder biologi og kjønn ikke har noe med hverandre å gjøre. Det vil i tillegg til begrensning av ytrings- og religions-friheten, innebære en bevisst favorisering av én ideologi, på bekostning av det som står oppført som Verdigrunnlaget i Grunnlovens §2, vår kristne .. arv.

B. Prinsippet om objektivt, ytre etterprøvbare forhold settes til side.
å skulle anvende Straffeloven i dette tilfellet, kan virke som skjer ut fra reaksjoner på følelser i gitte situasjoner. At forakt/diskriminering kan hevdes å skje, ut fra hvordan enkeltpersoner i en gitt situasjon føler seg, kan innebære betydelige feilkilder. Det at en persons subjektive oppfatning av et utsagn, kan tenkes å trumfe det som faktisk uttrykkes, er uttrykk for en postmodernistisk virkelighetsforståelse, som virker fremmed for objektive kriterier i juridisk lovforståelse.
Det er vel også enighet om at det i bunnen av rettsstatens lovforståelse, må ligge et prinsipp om:

C. Likhet for loven.
Likhet for loven må omfatte retten til å hevde ulike meninger og ideologier, uten fare for å bli beskyldt for å diskriminering eller forakt overfor meningsmotstandere. Om bare ett ideologisk syn om kjønn skulle være tillatt juridisk, og andre syn bannlyses fra å kunne ytres, vil staten stå i fare for å bevege seg mot en totalitær stat. -Tilsvarende om en i politikken skulle bare skulle tillate ett syn som ‘politisk korrekt’.
Til sammen utgjør disse faktorene en betydelig fare for rettsikkerheten, i saker hvor slike uttalelser skal prøves. Evt. påståtte konflikter kan i større grad tenkes å bestå i kolliderende ideologier, fremfor bevisst vilje til å vise forakt/diskriminering.

Asbjørn Erland Lund, Lillesand.